Kjersti beveget seg i retning Karen og stanset til slutt foran Bea. - Det var da en nydelig kjole du har fått deg, hilste hun smørblidt. - Det veier vel opp for at du har mistet faren din, tenker jeg?
Bea glippet med øynene, Theodor tok raskt et skritt frem. Trusselen i Kjerstis stemme var ikke til å ta feil av, selv ikke for en ni år gammel guttunge. Han glemte å være forsiktig. - Vi har fått en ny far, sa han sint. - Og det er ikke synd på oss lenger.
Kjersti rykket til. - En ny far? spurte hun forbauset. - Det må jeg si var raskt, selv til deg å være, Karen. Du savnet ikke Niklas lenge, skjønner jeg.