Ofte viser diktene til en flytende bevissthet mellom den enkelte skulptur og forestillingen om det levende mennesket, som i diktet
(marmor) et sovende barn i ord for det fremtidige med kinnet hvilende mot en komplett geografisk drøm i formenes mediterende barndom for seinere å våkne i en marmorflate med ansiktet løftet av øynenes flukt og kraniet tynget av sin meningskygge
