Den nye dokumentarlitteraturen kjennetegnes av økt bruk av referanser til andre tekster; den lukker seg ikke inne i sitt eget univers, men åpner seg mot verden. Forfatterne tar også i bruk referanser i form av noter, kildeangivelser og litteraturlister, som ikke var vanlig på 1990-tallet. Sist, men ikke minst: Forfatterne inngår en leserkontrakt om at bøkene er virkelighetslitteratur, og motsetter seg aktivt de hybridformer som er så utbredt ellers i litteratur og kunst.]]>
««Ukas sakprosatekst: «Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein». Johan Tønnesson blogger om boka på Sakprosabloggen.», sakprosasiden.no 29. november 2014 ««[Bech-Karlsen] viser hvordan litterære virkemidler i sakprosaen ikke er en etteraping av skjønnlitteraturen, men et forsøk på å utvikle det spesifikt saklitterære i formidlingen. Boken bidrar også til å belyse hvordan sjangerkonvensjonene innen fortellende sakprosa, i forhold til andre sakprosasjangre, er mer fleksible, med store rom for eksperimentering og nye grep.»» - Bjørn Lindstad, Prosa 1/2015
